Du har nå kommet til særemnebloggen vår. Klikk på de ulike kategoriene til høyre for mer informasjon. Håper du får god nytte av det.

Hilsen Lotte Bull og Tor-Olav Borgen.

            På andre siden av Norges land bor Tors datter, som han ikke har noe kontakt med. Den eneste gangen de to har møttes var da datteren, Torunn, var 18 år gammel. Nå er hun 37 år gammel. Moren til Torunn og Tor har heller ingen kontakt. Når Tor og Torunn blir nødt til å gjenoppta kontakten blir de godt sammensveiset. Man merker at kjemien mellom far og datter er god. Et eksempel på dette er når Torunn for første gang blir med Tor inn i grisefjøset hans. Tor har aldri hatt noen datter, og synes at det er veldig spennende å endelig kunne vise henne gården. Torunn gjenspeiler Tors interesse ovenfor dyrestell. I første bok, Berlinerpoplene, merker vi denne sterke kjemien mellom Tor og Torunn.

            Et annet familiemedlem som familien på Neshov ikke har hatt kontakt med på over 20 år, er Margidos og Tors lillebror, Erlend. Erlend ble utstøtt av bygda da han var yngre, på grunn av at hans seksuelle legning. Etter at moren, Anna går bort, blir Erlend nødt til å komme tilbake til Byneset og oppta kontakten med resten av familien.

Alle familiemedlemmene er veldig forskjellige, men de kommer likevel ganske bra overens. En skulle kanskje tro at det ville bli veldig rart å møte igjen familiemedlemmer som man overhode ikke har hatt kontakt med på mange år, men det virker som om alle synes å takle det ganske bra. De synes nok også at det er litt koselig å få litt ordentlig kontakt med de nærmeste familiemedlemmene, og knytter etter hvert sterke bånd.

I tillegg er det en skjult hemmelighet i familien, hvor ”gamlefar”, Tormod, ikke er den biologiske faren til Tor, Margido og Erlend. I stedet er det bestefar Tallak som har hatt et forhold til deres mor, Anna. Denne hemmeligheten kommer frem mot slutten av den første boken, Berlinerpoplene. Når hemmeligheten blir avslørt blir familien mer sammensveiset samtidig som de får et helt nytt syn på ”gamlefar”.        

Torunn er en av hovedpersonene og går igjen i alle de tre bøkene. I starten av Berlinerpoplene jobber og bor Torunn i Oslo. Hver dag jobber hun på en dyreklinikk, som hun selv er medeier i. Jobben består blant annet av kursing om dressur, og kurs for Asker og Bærum Retrieverklubb. Dagene er lange, og ofte jobber hun til langt på kveld. Hun har med andre ord en travel hverdag. Torunn stresser, røyker og har så å si nok med seg selv. Ved siden av den travle hverdagen på dyreklinikken, har Torunn også en mor, Cissi, som maser, sender tekstmeldinger og ringer til en hver tid.

            Da Torunn en dag får en telefon fra sin far om at farmoren ligger for døden, kan hun ikke forstå hvorfor han først tar kontakt med henne nå. ”Barnebarn. Hun var plutselig blitt barnebarn nå, i en alder av 37 år. Via en mann hun tok kontakt med før første gang da hun var ti år. Bare ringte. En mann hun bare hadde møtt en eneste gang, for flere år siden…” (Berlinerpoplene, side 135). Hun husker Anna som en som ikke ville vite av mammaen, så hvorfor skulle da Anna ønske å vite om henne? Siden hun er Annas eneste barnebarn, og siden ingen av Tors brødre har noe barn, velger hun å ta turen til Byneset. Selv om hun er odelsjente er det vanskelig å vite for henne hvilken framtid hun har på Neshov. Etter å ha kommet til Neshov kommer hun fint overens med både Tor, Margido, Tormod og Erlend. Spesielt med Erlend, siden han er den mest åpne personen av de alle. Etter å ha vært en stund med familien på Neshov, forstod hun hvordan menneskene på gården har levd i alle år, hvordan de daglige rutinene der gjør resten av verden ubetydelig. Dagene styres av dyrene i fjøset, klokkeslettet, hvilket program som går på TV eller radioen og om det regner eller ikke. Altså totalt motsatt av hvordan hennes hverdag foregår hjemme i Oslo. Selv om livet på Neshov gård er svært ulikt hennes eget, liker hun seg godt der. Dagene er rolige og hun får tid til å være litt for seg selv.

Eremittkrepsene (2005)

I Eremittkrepsene har Torunn reist tilbake til Oslo og dyreklinikken. På reisen hjem stilte hun seg spørsmål om hennes kjennskap til faren. Hun kjente ikke faren sin. Hun ante egentlig ikke hvem han var. Det var som en historie hun aldri hadde vært en del av, og som hun nå befant seg midt i. Cissi fortsetter å mase, grunnet sjalusi ovenfor forholdet mellom Tor og deres datter. I tillegg har Gunnar, Torunns stefar, gått i fra Cissi framfor en yngre kvinne. Cissi synes synd på seg selv og maser mye på Torunn, noe som går sterkt ut over hennes hverdag og arbeid. I tillegg skjer det mer spennende ting i Torunns liv som hun velger å prioritere fremfor moren. Hun har nemlig truffet en mann, Christer, som hun tilbringer mye tid sammen med. Han gjør hennes glad og får henne på andre tanker. Sammen med han er livet my enklere. De to har mye tilfelles, blant annet hunder, gå turer og nyte friluftslivet. På dette stadiet er Torunn glad og lykkelig, til tross for at morens stadige forstyrrelser.

            En kveld hun forteller om hennes onkel, Erlend, og om hans seksuelle legning, reagerer Christer negativt. Han viser avsky, noe Torunn tar ille opp. Torunn hadde ikke forventet en slik reaksjon fra Christers side. Hun blir skuffet, men velger likevel å bli værende igjen med han.

            En stund etter denne hendelsen, oppstår det en ny negativ episode i forholdet deres. Christer forteller Torunn at han skal bli far og ha barn med en annen kvinne. Dette er noe Torunn ikke takler. Hun kan ikke forstå hvordan han ikke har fortalt henne om dette før. Derfor velger hun å reise fra han, og kutte all kontakt.

Torunn føler nå behov for å komme seg bort fra jobben og storbyen, og ser derfor en mulighet til å dra og besøke sin far i Trondheim. Der vet hun at hun blir satt pris på, samtidig som hun kan gi noe igjen ved å hjelpe faren.

            På gården har Tor skadet seg, og han har derfor fått en avløser til å ta seg av grisene. Torunn og denne avløseren, Kai Roger, får en god kjemi seg i mellom. Dette får Torunn på andre tanker, slik at humøret hennes igjen blir bedre. Den travle hverdagen ute på Byneset får Torunn til å glemme Oslo og Christer. Hun har nå fått faste rutiner på gården. 

            Idyllen tar brått slutt den dagen hun finner sin far liggende død og delvis oppspist inne i grisefjøset. Torunn sitt liv blir nå snudd opp ned og alt faller sammen.

Ligge i grønne enger (2007)

Etter den dramatiske slutten på den andre boken, sitter Torunn igjen med en dyp skyldfølelse ovenfor faren. Hun mener at det var hennes skyld at faren tok livet sitt. Man kan si at det var dårlig gjort av Tor å ta selvmord, i forhold til de som sitter igjen. Ved å gjøre det på den måten la han alt ansvaret over på Torunn.

            Etter Tors bortgang er Torunn mest alene. Hun er likegyldig når det gjelder blant annet moren, Erlend og Krumme. Hun vil gjøre pliktene på gården, handle inn det helt nødvendige og sove resten av dagen. Om kveldene tar hun seg en drink eller to kombinert med flere sigaretter. Spørsmålene om gårdens fremtid dukker stadig opp i samtalene mellom Kai Roger og Torunn. Hun står mellom å selge den, legge den ned eller å drive den videre. I en samtale mellom henne og Kai Roger sier hun dette; ”Jeg tok liv av faren min. Da kan jeg ikke ta liv av grisene hans i tillegg.” (side 89). Dette viser klart Torunns store skyldfølelse ovenfor faren. Hun visste hvor mye griseholdet betydde for han, og føler at hun ikke kan svikte han nok en gang.          

            Torunn bryr seg heller ikke om hvordan hun ser ut om dagen, lenger. Hun tar bare på seg gårdsdressen for å få unnagjort dagens gjøremål. I tillegg maser kollegene fra dyreklinikken i Oslo om å få henne tilbake. Hennes venn og kollega forteller Torunn at dette ikke ligner henne. Torunns stil og atferd har forandret seg drastisk. Hun lukker seg selv inne, og vil ha kontakt med minst mulig mennesker. Når Erlend og Krumme kommer til gården, en stund etter Tors bortgang, er Torunn langt nede. Hun vil ikke snakke så masse med dem, og oppfører seg merkelig. Hun legger seg tidig og oppholder seg mye i fjøset, mens de er på besøk.

            En dag har Torunn fått nok, og forlater gården uten forvarsel. Hun har bare pakket bagen sin og dratt. På veien hjem mot Oslo blir hun trøtt og overnatter på en campinghytte. Mens hun er der får hun et sammenbrudd. Alle hennes tanker og følelser raser sammen. Etter oppholdet på campinghytten reiser hun videre til Oslo, og til Christer. Sammen med Christer kan hun være seg selv, og hun glemmer livet på Neshov gård. Allikevel har hun skyldfølelse ovenfor ”gamlefar”, som hun har forlatt på gården sammen med de andre. Når hun er tilbake i Oslo selger hun seg ut fra dyreklinikken, samtidig som hun selger leiligheten. Grisene blir solgt og Neshov gård blir lagt ut for salg, og er dermed ute av Torunns liv, men det er nok ikke glemt.

For å oppsummere Torunns utvikling gjennom de tre bøkene, kan vi klart si at hun har gjennomgått en forandring. Da hun kom til Neshov gård var hun en helt annen person, enn den hun var da hun forlot den. Hun har gjennomgått mye i perioden hun var der, og det var nok spesielt det med farens død som gjorde størst inntrykk på henne. Etter å endelig ha knyttet bånd med han, forsvant han bare plutselig. Etter Tors død toppet alt seg, og hun opplever en total psykisk forandring, som hun trolig nok aldri før har opplevd. Dette har vært en sterk påkjennelse for henne, som hun kanskje ikke hadde forventete fra seg selv, fordi hun er en såpass sterk og selvstendig kvinne.

Torunn Breiseth er 37 år gammel og bor for seg selv i en leilighet i Oslo. Hun jobber som atferdsterapeut for hunder og er medeier av en dyreklinikk i Oslo. Torunn er oppvokst på Røa i Oslo sammen med moren og stefaren. Hun er Tors ”ukjente” datter, og er et resultat etter et kort forhold mellom hennes mor og Tor Neshov. Torunn og Tor har bare truffet hverandre en gang i løpet av hele hennes liv, da hun var 18 år gammel.

Etter at Tors mor, Anna, dør, er Torunn nødt til å ta et valg som vil endre livet hennes totalt. Tor tar kontakt med henne fordi han ønsker at hun skal overta gården Neshov, og fordi hun er Annas eneste barnebarn. Torunn er egentlig ikke særlig interessert i å dra til Neshov for å møte og oppta kontakten med Tor, men blir etter hvert trukket dit mot sin vilje, og livet hennes får da en brå endring.

Tor Neshov

Tor Neshov er grisebonden selv. Den femtiseksår gamle mannen lever i en verden av isolasjon samtidig som han sliter med å få økonomien til å gå rundt. Da hans mor, Anna, dør faller hele livet hans sammen. Nå stod han plutselig alene uten morens nøysomme blikk. Tor bor nå sammen med sin angivelige far på gården. Tors forhold til han er mindre nevneverdig.

Tor er både gjerrig, sta og av den tilbaketrukkede typen. Gården er livet hans og grisene er hans beste venner. Det er hans oppgave å drive slektsgården videre, men i de senere årene har gården blitt mer og mer falleferdig. Tor ønsker ingen endringer på gården og grisedrift er den eneste gårdsdriften som er igjen etter mange års arbeid. Tors gode forhold til grisene merkes lett i bøkene. I triste stunder er det her han søker tilflukt og trøst, helst hos yndlingspurka hans ”Siri”.

Margido Neshov

Margido er den mellomste av Neshovbrødrene. Han er 52 år gammel og bor alene. Han driver og eier et lite begravelsesbyrå i Trondheim. Margido er en ganske bestemt mann, og tar jobben sin på alvor. Han sliter litt med sin gudstro, men gjør allikevel det han kan for de pårørende via troens hjelp. Han er ofte kledd i sort dress, fordi han ofte må opptre i jobbsammenheng, til en hver tid. Margido har forskanset seg i sin pertentlige, ensomme tilværelse og slipper ingen innpå seg – spesielt ikke kvinner. Ut i fra det man leser gjennom de tre bøkene, får man et inntrykk av at Margido er ganske blyg, fornuftig og økonomisk. Han sløser ikke med penger, men sparer blant annet lenge til en badestue som han kan slappe av i etter lenge dager på jobb. Margido liker seg godt i sitt eget selskap, og har det vanskelig for å knytte seg til nye, og for så vidt gamle, mennesker. De eneste han omgåes er de få menneskene han jobber med, og Tor og ”gamlefar”, når han en sjelden tar turen innom Neshov.

Erlend Neshov

Førtiår gamle Erlend er gårdens bortkomne sønn. Da han var liten guttunge levde han i sin egen lille verden på Neshov gård. Hans nære forhold til bestefar Tallak er hans beste barndomsminne. Som tjueåring flyttet han vekk fra familien og alle fordommer. Erlend bor sammen med sin mannlige samboer i København i deres nyoppussede designerleilighet. De to lever i en ustanselig lykkelig ekstase over de materielle tingene. Erlend jobber som en av byens mest kreative vindusdekoratører, og lever det urbane liv. I deres leilighet holdes det stadig store fester hvor det ikke skal stå på verken gjestfrihet, penger eller alkohol. I og med at Erlend flyttet fra gåren som tjueåring vekkes det sterke følelser hos han da han kommer tilbake. Dette er Erlends mulighet til å ta igjen det tapte. 

Erlend lever i en verden av materielle ting og er besatt av krystallfigurer, kjendiser og merkeklær. Han er en ”dramamaker” til de grader, og gjør stort ut av smått med hver minste ting. Han oppfates som den mer eller mindre skrullete typen med ett drøss av champagne flasker på lager.

Krumme

Krumme er også homofil. Han har vært samboer og kjæreste med Erlend Neshov i tolv år. Han er en del år eldre enn Erlend, og for så vidt også rake motsetningen. Krumme er en kraftig og rolig mann, og er et godt menneske som er glad i alle. – Han er Erlends trygge halvdel og har en stor omtanke for andre som Erlend utvilsomt har godt av. Krumme jobber som redaktør i en stor anerkjent avis i København, og er ofte travelt opptatt med arbeid. Han er dansk og oppvokst i en rik familie, noe som preger hans og Erlends livsstil. De to bor sammen i en eksklusiv toppetasjesleilighet i København. De er begge glad i mat, vin og det gode liv.

Tormod Neshov

Tormod, eller ”gamlefar” som han blir omtalt som i boka, er den angivelige faren til de tre sønnene. Tormod er den mest passive, men samtidig den mest aktive i bokens fortelling. Passiv i form av å sitte stille i stolen foran tv-skjermen, men aktiv i form av lytting. Tormod får med seg alt som skjer på gården der han sitter og lutter øre. Han har i alle år blitt totalt oversett og da Torunn og de andre begynner å vise omsorg ovenfor han vi kan se den livsgleden han en gang hadde.

Cissi Breiseth

Cissi er moren til Torunn. Hun har fått Torunn sammen med Tor, som hun ikke lenger har et forhold til eller kontakt med. Hun bor i en stor villa på Røa, og er nyskilt fra sin mann.

Mammaen til Torunn var en gang sammen med Tor, men ble avvist som svigerdatter av Tors mor, Anna, fordi hun skar for et tykt lag av leverposteien, noe som Anna så på som et sløseri som ikke passet inn på gården.        

Anna Neshov

Vi får ikke oppleve så mye av Anna Neshov i bøkene. Mesteparten av hennes personlighet kommer frem i løpet av bøkene, etter hennes død. Vi får vite at den åttiår gamle kvinnen er ondskapen selv på gården. Det har i tilegg vært henne som har styrt hele gården alt fra regninger til middag.

De tre bøkene vi har valgt er Berlinerpoplene (2004), Eremittkrepsene (2005) og Ligge i grønne enger (2007). Alle de tre bøkene er utgitt gjennom Oktober forlag. Hovedsakelig handler de tre bøkene om hvordan familien Neshov forandrer seg etter at en stor og skjult hemmelighet blir avslørt i den første boken. Hovedtemaet for de tre bøkene er; familieforhold, homofili, sex, selvmord og religionsspotting. Anne B. Ragde skriver om ting som kan være tatt rett ut fra den virkelige verden, og hverdagslige hendelser. Altså kan man legge den litteraturiske perioden til det 21. århundre. Grunnen til at vi kan si det, er fordi det er en roman som tar opp dagsaktuelle emner.

Tema

De ulike temaene kommer frem gjennom ulike hendelser og selve handlingen. Det at familieforhold er et sentralt tema kommer frem omtrent i begynnelsen av boken. Etter Anna Neshovs død blir hovedpersonenes liv totalt forandret. Tor blir nødt til å ta opp kontakten med hans eneste datter, Torunn, som han ikke har sett siden hun var 18 år gammel. Grunnen til at han nå er nødt til å ta opp kontakten med henne, er fordi han er den eneste av Anna Neshov tre sønner som har barn. Torunn er nå 37 år, driver sin egen dyreklinikk og lever sitt eget liv i Oslo. Etter at Tor tar kontakt med henne, må Torunn plutselig forholde seg til helt nye mennesker og en helt ny familie med sine mange problemer og hemmeligheter. Erlend som heller ikke har hatt noe kontakt med noen av familiemedlemmene på over 20 år, blir også nødt til å forholde seg til de på en helt ny måte etter morens død.

            Homofili er det neste temaet som kommer klart frem. Blant annet gjennom forholdet mellom Krumme og Erlend. De to har vært samboere i 12 år i København. ”Gamlefar”, Tormod, er også homofil. Dette kommer frem i Berlinerpoplenes avsluttende kapittel hvor de andre familiemedlemmene får vite familiens store hemmelighet. Tormod og Anna hadde aldri noe seksuelt forhold, grunnet hans legning. Et annet eksempel på at homofili står sentralt i bøkene ser vi helt i begynnelsen av den første boken, Berlinerpoplene, hvor en ung homofil gutt tar livet sitt.

            Et tredje tema er sex. Dette kommer fram i forholdet mellom Erlend og Krumme, i tillegg til forholdet mellom Torunn og Christer. Det er mange eksempler på at dette kommer fram; ”… han løftet henne opp på kjøkkenbenken, noe veltet bak henne, han dro dongeribuksa ned på knærne og trengte inn i henne mens de fortsatte å kysse…” (Ligge i grønne enger side 289).

            I tilegg til scenen med den unge homofile gutten, i første kapittel i Berlinerpoplene, kommer også selvmord frem mot slutten av Eremittkrepsene. I siste del tar grisebonden, Tor, selvmord. Denne scenen er svært dramatisk, hvor han velger å blande store mengder piller og alkohol, til å deretter legge seg ned i grisebingen, hvor han omtrent blir spist opp av yndlingspurken sin, Siri.

            Under de tre bøkene står religionsspotting sentralt. Etter at Margido tilbringer nyttårsaften sammen med bekjent en enke, Selma, synder han på grunn av at de har drukket alkohol og hatt intim kontakt. Han har derfor begynt å tvile på sin gudstro.

Dette kommer fram i en samtale mellom Margido og Selma i boken Eremittkrepsene, hvor Margido virkelig blir satt på prøvelse;

- Jeg trodde virkelig vi fant tonen, Margido. Jeg trodde virkelig det.

- Det er ikke så enkelt. Jeg er et dypt troende menneske, Selma.

- Pøh, jeg synes ikke du oppførte deg som det på nyttårsaften!

 - Jeg tåler ikke alkohol, jeg drikker aldri. Det var derfor.

Miljø

Miljøet i de tre bøkene er hovedsakelig lagt til den ærverdige slektsgården ute på Byneset utenfor Trondheim. Gården Neshov ligger et stykke fra storbyen Trondheim, og er omgitt at flotte naturområder. Anne B. Ragde skildrer omgivelsene ute på Byneset med en flott detaljkunnskap. Gården har i løpet av de siste 20 årene forfalt, og er ikke like flott som den en gang var. Området rundt gården er nokså forlatt, og det er sjeldent du møter på mennesker og biler. Anne B. Ragde skildrer stemningen på selve gården som dyster og trist. Tors ensomlige hverdag består av vandring mellom grisefjøset og hovedhuset, i tillegg til å klage over ”gamlefars” tilstedeværelse. Miljøet på Neshov blir straks forandret da Torunn og Erlend kommer til gården, og endrer hverdagen totalt. Plutselig er det fersk mat i kjøleskapet, rene gulv, nyvasket kjøkken og ordentlig middag.

            Det er ikke bare Tor og ”gamlefar” som holder til i Trondheim. Tors lillebror, Margido, holder også til i byen. Han bor i en nokså stor leilighet for seg selv. Hans ensformige hverdag speiler seg i hans kjedelige og ensformige leilighet. Margido tilbringer meste parten av tiden sammen med kontordamene på begravelsesbyrået.

            Et totalt motsatt miljø, som står som en kontrast mot miljøet på Byneset, er det miljøet Erlend og Krumme lever i. De lever i en fasjonabel verden med hippe mennesker og en moderne livsstil. De bor i en eksklusiv toppetasje midt i sentrum av København, med utsikt over hele byen. Leiligheten er innredet minimalistisk med en eksklusiv skinnsofa, et stort akvarium på badet, et stort kjøkken og Bang og Olufsen høytalere i alle rom. I tilegg står det et stort glasskap fylt med Swarovskifigurer, Erlends stolthet. De har en hverdag som består av fingermat, designer sjokolade og flere flasker Bollinger champagne. Erlend jobber som vindusdekoratør, mens Krumme er sjefsredaktør for en av Danmarks største aviser.

            I Oslo finner vi Torunns mer eller mindre normale hverdag. Hun har en åtte til fire jobb dyreklinikken, og to ganger i uken holder hun kveldskurs om hundeoppdragelse. Hun bor alene i en liten leilighet i Oslo, hvor hun tilbringer kveldene alene etter jobb. Torunn er oppvokst på Røa i en stor villa sammen med moren og stefaren. Villaen er eksklusiv og bærer tydelig preg av 80 – talls design.

Synsvinkel

I bøkene blir handlingen fortalt fra en autoral synsvinkel, nærmere bestemt fra en allvitende forteller. Fortelleren ser alt og vet alt, i tillegg til at den ser inn i eller på personene i stedet for ut av dem. Den allvitende fortelleren kan fortelle om personens følelser og tanker, og være flere steder samtidig. Derfor er det umulig for oss som lesere å få noen direkte kontakt med fortelleren.

Komposisjonen

Bøkene er bygd opp uten kapittelinndeling. I stedet er to av bøkene, Berlinerpoplene og Ligge i grønne enger delt inn i tre og to deler. Berlinerpoplene begynner med en hendelse fra mange år tilbake. Det er en episode mellom Anna og Tallak, som er familiens store hemmelighet. Deretter er boken delt inn i del 1, del 2 og del 3. Den andre boken Eremittkrepsene er ikke delt inn i noen deler, og begynner bare rett i handlingen. Ligge i grønne enger starter med et utdrag fra der Eremittkrepsene sluttet, altså får vi her et in medias res. I tillegg er boken delt inn i del 1 og del 2.

            Det som gjør kapittelfordelingen så spesiell er at Anne B. Ragde har valgt å ikke markere hvert enkelt kapittel med en et navn eller et tall. Likevel kan man si at det er en slags form for kapitler mellom handlingen fra person til person. Det er alltid spennende når du begynner på et nytt ”kapittel”, fordi du ikke vet hvilken person det er om før du starter lesingen.

            Rekkefølgen i bøkene er kronologisk med enkelte tilbakeblikk på affæren mellom Anna og Tallak. Det er ikke parallelle handlinger. I stedet er det veksling fra person til person, men det vil ikke si at handlingene er parallelle.

Det er en god balanse mellom fortellende handling, beskrivende tekst og dialog, i alle de tre bøkene.

”Leiligheten var ryddet og prikkfritt rengjort. Den komisk unge mannen i mørkeblå dress gikk sakte gjennom rommene og noterte på en stiv konferanseblokk med metallklype øverst.

- Vi må pynte litt, til en eventuell visning. Sprite opp rommene.” (Eremittkrepsene side 145).

            Hver bok starter med en generelt rolig innledning, det er først mot slutten av bøkene at fortellingen oppnår et klimaks. I Berlinerpoplene er klimakset helt ved slutten av boken, og det er når den skulte familiehemmeligheten kommer frem. Ingen av de andre i familien hadde noen gang trodd at det var slik. Spenningskurven når også en topp i begynnelsen av boken, hvor Torunn og Erlend kommer inn i familien. I Eremittkrepsene kommer det nok et sjokkerende høydepunkt i slutten av boken, da Tor tar selvmord. Dette kommer som et sjokk for hele familien, og går i tillegg sterkt ut over Torunn og hennes fremtid. I den siste boken, Ligge i grønne enger, er det et lite høydepunkt når Erlend og Krumme får barn, mens det andre er når Torunn bare plutselig forsvinner uten forvarsel.

            Slutten på triologien er nokså brå, og er mer eller mindre åpen for leseren. Erlend og Krumme har fått barn, ”gamlefar” har kommet på gamlehjem, Margido fortsetter sitt ensomme liv, mens Torunn har forskanset seg på hytten til hennes kjæreste, Christer. Det er vanskelig å vite hva som skjer videre med Neshov. Anne B. Ragde har lagt opp til at leseren selv skal kunne tenke seg hvordan handlingen fortsetter. Dette kan føre til frustrasjon for enkelte lesere som har lyst til å vite resten av handlingsforløpet.

            Selve språket i bøkene er veldig enkelt. Det er lettleste bøker, som man lett kommer seg igjennom på kort tid. Selv om bøkene er lettleste, betyr ikke det at de er kjedelige. Anne B. Ragde skildrer handlingene med god detaljkunnskap og har et godt ordforråd. Bøkene kan passe til mange aldersgrupper, men for å forstå enkelte ting bør man helst være i slutten av tenårene og oppover.

Anne B. Ragde velger ofte å sette det vakre, poetoske og rene som en motsetning til det råtne, groteske og giftige, hvor det vakre symboliseres med kunsten, barnet, forelskelsen og naturens skjønnhet. Disse kontrastene er Anne B. Ragde svært flink til å beskrive og skildre. Et eksempel på dette ser vi i Berlinerpoplene, hvor en av Tors purker dreper griseungene sine; ”Det var blodsøl over alt på halmen i fødebingen. Tre levende unger lå og kavet bag ryggen på henne og ville komme seg rundt til pattene, fire døde unger lå fremfor henne, tre opprevne i buken, den fjerde i nakken. Rødt tøt ut. En ny unge skled ut av henne.” (Berlinerpoplene side 86).

I tillegg kommer det rotter til gården Neshov, som må utryddes. Hun velger altså å veksle de finstemte tingene med det rå og brutale, og som hun selv velger å ordlegge det; ”Alt kan være konkret og samtidig symbolsk. Det er det som gjør livet magisk.” (Uttalelse i Bokklubben Nye Bøker, medlemsblad nr. 13, 2005).

            Et tema som Anne B. Ragde legger stor vekt på i mange av bøkene hennes, er hennes store kjærlighet til alle slags dyr. Hun er meget flink til å beskrive samhørigheten mellom dyr og mennesker. Dette er også noe vi kan se gjennom Berlinerpoplene og Eremittkrepsene, hvor hun beskriver forholdet mellom Tor og grisene hans. Hun beskriver forholdet mellom de to med klokhet og innlevelse, noe som gjør at hvem som helst kan bli henført og revet med av å lese om avlspurka, Siri. ”Siri stampet og gryntet aldeles overstadig da han nærmet seg, det sang i han av lettelse da han endelig kunne gi henne godsakene. Klumpen med leverpostei hentet frem et uttrykk av den pureste velvære i blikket hennes, innbilte han seg. – Jenta mi… det er fine jenta si, det.” (Eremittkrepsene side 209)

            Et annet viktig tema i bøkene til Anne B. Ragde er forholdet mellom by og land. Hun har en bred kunnskap og dyp forståelse for både det hippe og kule bylivet, i tillegg til samlivet med dyr og natur. Mellom disse to miljøene beskriver hun både harmoni og konflikt. Hovedtemaet i store deler av bøkene og forfatterskapet hennes kan oppsummeres i få ord; hva er familie? Hva fører fortielser til? Hva er årsakene til kjærlighet og hat? Hva er ondt og hva er godt i et menneske? – Det er ofte avhengig av øynene som ser.

            Det er vanskelig å finne et eksakt budskap for bøkene, men de beskriver godt hvor vanskelig enkelte familieforhold kan være.

Torunn sliter seg ut med gården og alt ansvaret. I tillegg til gårdsdriften og griseholdet føler hun også et ansvar ovenfor ”den gamle”. ”… Det var min skyld at faren min tok livet sitt, og jeg føler at jeg skylder ham noe. Og grisene hans.” (Ligge i grønne enger side 26).

            Torunns onkler, Margido og Erlend, vier ikke så mye av sin tid til Torunns hektiske hverdag, de har nok med sine egne liv og fremtidsplaner. Margidos planer om en modernisering av begravelsesbyrået settes i sving. Blant annet har han laget en hjemmeside og kalt inn snekkere til å se på mulighetene for et nytt kistelager ute på Neshov. Samtidig virker det som om Margido prøver å holde seg litt i bakgrunn fra Torunns hverdag. Besøkene hans blir stadig færre, han trekker seg unna og viser liten interesse for å hjelpe til med både gården og den gamle.

            I København settes alle kluter inn når Jytte og Lizzy får barn. To tvillingjenter og en gutt, som heter Ellen, Nora og Leon. Ved siden av å få barn har Krumme og Erlend store fremtidsplaner om å bygge et feriehus av to nedlagte siloer på Byneset. Med seg på disse planene får de med seg den verdenskjente arkitekten, Neufelt, som skal hjelpe dem med å lage en løsning ved utbygging av siloene. Under dette samarbeidet blir Erlend svært sjalu på Krumme og Neufelts tidligere kameratskap. De tre reiser sammen til Norge og til Byneset, for å se på utbyggingsmulighetene.

Under oppholdet på Neshov legges det planer, de koser seg og familien er nok en gang gjenforent. Stemningen tar brått slutt da Torunn plutselig har forlatt gården en morgen, uten å informere noen av de andre om hvor hun er eller hvor hun har reist. Det eneste de får som svar er en sms fra henne, hvor det står at de er nødt til å passe godt på ”gamlefar”.

            Torunn reiser mot Oslo og på veien tar hun inn på en luguber campingplass hvor hun leier en hytte. Her møter vi en sterkt nedkjørt Torunn og hun er virkelig ikke til å kjenne igjen. Fra campingplassen reiser hun videre tilbake til Christer i Oslo. Hun selger seg ut av praksisen på dyreklinikken, i tillegg til å legge leiligheten ut for salg. På denne måten isolerer Torunn seg helt fra familien og omverdenen. Hun velger å tilbringe mye tid sammen med Christer på hytten hans.

På gården er det ingen som tar vare på verken grisene, ”gamlefar” eller gården. Derfor blir grisene solgt og ”gamlefar” blir satt på Byneset sykehjem, slik som han selv hadde drømt om.          Slik ender triologien om familien på Neshov, og hvordan deres liv fortsetter er opp til leserne.

            Margido jobber videre med begravelsesbyrået sitt, som han gradvis forsøker å fornye og modernisere. Han har alltid vært en litt sær og innesluttet person, men begynner etter hvert å forandre seg så smått. Han er blant annet på et stevnemøte med en bekjent enke, og drar senere for første gang ut av landet, til Danmark, på en messe for nye gravkister. Samtidig som han er i Danmark drar han innom og besøker Erlend og Krumme i København. Etter besøket i København aksepterer han tilslutt Erlends seksuelle legning.

            Erlend og Krumme lever fremdeles et fantasisk liv i København, men etter at Krumme en dag blir påkjørt finner han ut at han ønsker å få barn sammen med Erlend. Erlend liker dette dårlig, fordi han føler at han ikke lenger er bra nok for Krumme, men etter en stund synes også han at dette er en kjempe ide. Erlend og Krumme bestemmer seg derfor for å få barn med et lesbisk venninnepar av dem, Lizzy og Jytte.

            På gården Neshov på Byneset går det dårlig med Tor. Han blir mer og mer deprimert, og forholdene på gården er ikke de beste. Rotter infiserer fjøset og grisebingene, og det er noe som er et stort nederlag i livet hans. I tillegg til dette drikker han en del alkohol i skjul når han er i fjøset. En dag han tar seg litt whisky når han hugger ved, skjer det et uhell og han hugger seg i låret. Etter denne episoden kommer Torunn til Neshov, og hun reiser da ifra moren og kjæresten i Oslo. Etter at hun kommer tilbake til Byneset merker hun at Tor ikke er den samme, og hun har lyst til å reise derfor tilbake til Oslo og til livet hennes der.

            På grunn av Tors tilstand har han fått seg en avløser, Kai Roger, ved siden av at Torunn hjelper til på gården. I perioden Torunn er på gården tilbringer hun en del tid sammen med Kai Roger, og begynner etter hvert å se på det å være gårdsjente, som ganske greit. En kveld hvor Torunn og Kai Roger er ute og spiser, hender det noe forferdelig på gården. Tor som for det meste av tiden ligger hjemme i huset og er deprimert, får i seg en blanding av piller og alkohol i fjøset. Ved dette tar han livet sitt, og Torunn finner han dagen etter.

            Torunn bestemmer seg for å ta turen til Neshov gård ute på Byneset i Trondheim. Hun forlater livet sitt for å besøke sin døende bestemor hun aldri har møtt. Torunn kommer inn i romanen som et friskt pust inn på bondelandet med et nytt perspektiv av sine onkler. Erlend som enda ikke har tenkt tanken på å besøke det gudsforlatte stedet blir oppringt av en tryglende Torunn. Erlend vil heller leve sitt liv med sin kjæreste Krumme i deres designerleilighet i København og drikke Bollinger champagne fra morgen til kvelds. Likevel bestemmer han seg tilslutt for å ta turen til Norge og Trondheim.

Moren dør og Torunn og Erlend får ikke noe annet valg enn å flytte inn på Byneset for å stelle i stand gården etter morens bortgang. På gården trer deres ulke personligheter sterkt frem og stemningen som stadig oppstår blir nærmest komisk.

På familiegården som alle har vendt tilbake til dukker mange historier og hemmeligheter, som i flere år har ligget stille, opp igjen. Det er som om gården har en pulserende energi som tvinger frem mørke hemmeligheter og gjør deres situasjon vanskeligere enn hva den allerede er. For det er nemlig avdødde Anna som er nøkkelen til gårdens store hemmelighet. Den angivelige faren til de tre sønnene og mann til Anna, Tormod, viser seg allikevel ikke å være det. For Tormod, er nemlig sønnen til bestefar Tallak, og grunnet Tormod sin seksuelle legning måtte Tallak istandsette det store skuespillet. Tallak kunne ikke risikere at gården ikke gikk videre i arv, og han bestemmer seg derfor at tjenestepiken Anna skal være hans sønns ”hustru”. Anna og Tallak får tre barn; Tor, Margido og Erlend og i deres øyne er Tallak deres bestefar, bortsett fra Margido som oppdaget deres forhold da han var en liten guttunge. I slutten av boken topper hemmeligheten seg og boken når et klimaks. ”På papiret er han faren vår. Vi bare later som om alt dette ikke har skjedd. Blitt snakket om. Gården blir skrevet over på deg.” (side 306, berlinerpoplene).

at hun begynte som forfatter, fordi hun ikke fant lange nok barnebøker til sønnen sin. Så hennes første bok var en lang bok beregnet for barn i en alder det vanligvis bare skrives billedbøker for. Da hun skrev merket hun en slags lykke som fikk henne til å skrive mer, noe som kjennetegner hele hennes forfatterskap.

Etter debuten Hallo! her er Jo! har hun gitt ut minst en bok hvert år, og den store skrivegleden er noe som kjennetegner hele forfatterskapet hennes.

            Ved å se på skrivemåten hennes kan man se at hun har holdt på i mange år, og vært innom mange sjangere. Blant annet har hun skrevet barnerbøker, ungdomsbøker, biografier, humorbøker, dikt, krim nåde i novelle- og romanform og bøker som behandler ulike samfunnsspørsmål. I 1990 debuterte Anne B. Ragde som voksenforfatter med romanen En tiger for en engel.  

Hovedpersonene i bøkene hennes er ofte kvinner, som kjemper for sin identitet. Et godt eksempel på dette er Torunns kamp gjennom triologien; Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger.

            Som forfatter sees Anne B. Ragde på som en storyteller av dimensjoner. Hun er flink til å gjøre reasearch, og har på forhånd skaffet seg solid kunnskap om det hun skriver om. Eksempler på dette er kunnskapen hun har skaffet seg om grisehold, vindusdekorering og begravelsesseremonier, som er yrkene til de tre personene; Tor, Erlend og Margido.

I tillegg er bøkenes personer hva man kan definere som ”helt vanlige personer.”

Selv om mattekarakteren lå lavt var den unge jenta glad i norsk- og engelskfaget og viste tidelig en forkjærlighet for å skrive. Derfor valgte hun å søke seg inn på universitetet i Trondheim for å ta hovedfag i engelsk hvor hun tok en Cand.philol. Dette gjorde at hun begynte å jobbe i skolevesenet nettopp på Universitet i Trondheim. Den arbeidsflittige kvinnen har også jobbet innenfor andre bransjer spesielt rettet mot tv, film, radio og reklame.

I dag er Anne B. Ragde forfatter på heltid og lever godt av det, men det er først i disse dager hun får igjen for strevet. Hun har skrevet bøker i over 20 år og det er først etter triologien om familien Neshov hun har blitt kjent. I et intervju med NRK forteller hun at det har kostet mye å vie sitt liv til forfatterskapet. Hun har også til tider vært blakk og har nå endelig fått kjøpt seg en skrivestue på fjellet, noe hun lenge har ønsket seg. Etter de tre utgivelsene Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger kan Anne B. Ragde sole seg i glansen av høye terningkast og anerkjennelse. Hun kan i tilegg skryte på seg at hun har dyttet ned verdensbestselgeren Da vinci-koden ned til en tredjeplass sist sommer.