Dette er den tredje og siste boken om familien Neshov ute på Byneset. Etter Tors død hviler alt ansvaret på Torunn. Hun streber og engasjere seg i resten av familiemedlemmenes fremtidsplaner. I tilegg tar hun på seg skylden for Tors selvmord, siden hun ikke ville overta gården. Til gårdsdriften og griseholdet får hun fremdeles hjelp av avløseren Kai Roger. De får et godt og nært forhold seg i mellom. Siden det er Torunn som har odelen har hun et stort ansvar. ”Å selge er ikke bare noe man gjør sånn uten videre. Neshov er konsesjonspliktig.” (Ligge i grønne enger side 25).
Torunn sliter seg ut med gården og alt ansvaret. I tillegg til gårdsdriften og griseholdet føler hun også et ansvar ovenfor ”den gamle”. ”… Det var min skyld at faren min tok livet sitt, og jeg føler at jeg skylder ham noe. Og grisene hans.” (Ligge i grønne enger side 26).
Torunns onkler, Margido og Erlend, vier ikke så mye av sin tid til Torunns hektiske hverdag, de har nok med sine egne liv og fremtidsplaner. Margidos planer om en modernisering av begravelsesbyrået settes i sving. Blant annet har han laget en hjemmeside og kalt inn snekkere til å se på mulighetene for et nytt kistelager ute på Neshov. Samtidig virker det som om Margido prøver å holde seg litt i bakgrunn fra Torunns hverdag. Besøkene hans blir stadig færre, han trekker seg unna og viser liten interesse for å hjelpe til med både gården og den gamle.
I København settes alle kluter inn når Jytte og Lizzy får barn. To tvillingjenter og en gutt, som heter Ellen, Nora og Leon. Ved siden av å få barn har Krumme og Erlend store fremtidsplaner om å bygge et feriehus av to nedlagte siloer på Byneset. Med seg på disse planene får de med seg den verdenskjente arkitekten, Neufelt, som skal hjelpe dem med å lage en løsning ved utbygging av siloene. Under dette samarbeidet blir Erlend svært sjalu på Krumme og Neufelts tidligere kameratskap. De tre reiser sammen til Norge og til Byneset, for å se på utbyggingsmulighetene.
Under oppholdet på Neshov legges det planer, de koser seg og familien er nok en gang gjenforent. Stemningen tar brått slutt da Torunn plutselig har forlatt gården en morgen, uten å informere noen av de andre om hvor hun er eller hvor hun har reist. Det eneste de får som svar er en sms fra henne, hvor det står at de er nødt til å passe godt på ”gamlefar”.
Torunn reiser mot Oslo og på veien tar hun inn på en luguber campingplass hvor hun leier en hytte. Her møter vi en sterkt nedkjørt Torunn og hun er virkelig ikke til å kjenne igjen. Fra campingplassen reiser hun videre tilbake til Christer i Oslo. Hun selger seg ut av praksisen på dyreklinikken, i tillegg til å legge leiligheten ut for salg. På denne måten isolerer Torunn seg helt fra familien og omverdenen. Hun velger å tilbringe mye tid sammen med Christer på hytten hans.
På gården er det ingen som tar vare på verken grisene, ”gamlefar” eller gården. Derfor blir grisene solgt og ”gamlefar” blir satt på Byneset sykehjem, slik som han selv hadde drømt om. Slik ender triologien om familien på Neshov, og hvordan deres liv fortsetter er opp til leserne.
